Sherpa-samfunnet i Rolwaling er det siste der sherpafolket fortsatt lever i tråd med sine tradisjoner: Ærefrykt for de høyere makter, tilpasning til naturen, tæring etter næring og et sterkt sosialt fellesskap.

Til tross for disse flotte verdiene som en del av oss har lært å kjenne på turene våre med Rolwaling-sherpaer til forskjellige fjell i Himalaya, trues Rolwaling-samfunnet nåav avfolking. Av de opprinnelig ca 50 familiene som bodde der, var det bare ca 15 igjen. Resten har flyttet til Kathmandu eller andre byer, og besøker bare dalen sporadisk for å gjøre et minimum av vedlikehold på husene sine.

Høsten 2005 besøkte jeg for første gang Rolwaling – eller ”Plogfuredalen” som Sigmund Kvaløy Sætereng så vakkert har oversatt navnet på den til norsk. Jeg tror jeg fant den mest direkte årsaken til avfolkingen: Skolen lå nede. Årsaken var at læreren ikke kommer dit. Og årsaken til det var at skolen og særlig lærerkvarteret, dvs der læreren skal bo, var i så elendig forfatning at det rett og slett ikke gikk an å bo der.

De som fortsatt bor igjen i dalen hadde heller ikke penger til å betale læreren den ekstra godtgjørelsen som skal til for at han vil gå den lange veien til – eller bosette seg – i Rolwaling. Sherpaene som har tjent mest penger på klatreekspedisjoner, har brukt en mye av pengene til å bygge hus i Kathmandu og til å betale skolegang for barna sine der. Noen forsørge også familiene til et dessverre økende antall Rolwaling-sherpaer som har mistet livet i klatreulykker. (Vi har forsørget og forsørger fortsatt familien – enke og tre barn - etter Mingma Norbu som døde på Everest-ekspedisjonen vår i 1994. Det er finansiert gjennom overskudd fra seinere ekspedisjoner og noen private tilskudd.)

En av årsakene til den lokale pengemangelen i Rolwaling er den kraftige nedgangen i den vanlige turismen som oppsto på grunn av den anstrengte situasjonen med maoistene. De siste årene har det vært svært få turister som besøker dalen, hvilket selvfølgelig gir en unik opplevelse for de av oss som vil oppleve et sjenerøst samfunn som fortsatt lever på sine egne premisser. (Du må på musuem i Khumbu-dalen for å få et snev av opplevelse av hvordan sherpaene fremdeles lever i Rolwaling.)

På den første turen til Rolwaling høsten 2005 hadde vi med en del skolemateriell som jeg hadde fått på en messe i regi av firmaet Julius Maske AS i Trondheim. Samtidig ga min gode venn og reisefelle Bjørn Arnstein Johansen og jeg bort noen tusen rupier til nye vinduer i selve skolebygningen. Denne lille donasjonen tiltrakk seg hele bygda ute på den lille skoleplassen og skapte et godt grunnlag for tre viktige spørsmål:

• Vil læreren komme tilbake hvis vi setter hele skolen og lærerkvarteret i god stand?
• Vil dere i så fall fortsette å bo her?
• Vil dere selv bidra til gjenoppbygging av skolen?

Svaret på alle tre spørsmål var et rungende ”Ja!” Og straks kom det opp helt konkrete forslag til hvordan restaureringsarbeidet organiseres: Hvor og når man skulle hogge trær til treverk og finne stein. Hvilke snekkere og steinarbeidere som kunne være aktuelle. Hvor arbeiderne skulle bo. Hvem de kunne spise og drikke hos. Kort sagt: Alle de tilstedeværende viste seg i praksis fra den samme side jeg har opplevd med Rolwaling-sherpaene klatreekspedisjonene våre: De tenker alltid umiddelbart på fellesskapets beste.

Etter den første turen til Rolwaling snakket jeg med mange av sherpa-vennene våre i Kathmandu, blant annet vår gamle venn og ”høvding” Nawang Yonden. Alle ga en ganske enestående tilslutning til gjenoppbygging av skolen, og definerte også tydelig nok hva de selv var villige til å gi avkall på av egne fordeler for å få dette til. Alle har hus som er inntakt i dalen. Flere sa at de kunne tenke seg å flytte tilbake til Rolwaling hvis det ble mulig for barna deres å gå på skole der.

Jeg har også hatt flere meget verdifulle samtaler med Sigmund Kvaløy Sætereng, som er en av dem som kjenner sherpakulturen og Rolwaling-samfunnet aller best etter sine mange og lange opphold i dalen helt siden 1970.

Dermed følte jeg at det var skapt et godt grunnlag for en liten innsats fra vår side som kanskje kan forhindre at det siste originale sherpasamfunnet i verden forsvinner.

Etter å ha presentert prosjektet å generalforsamlingen i Norsk Tindeklub våren 2006, og publisert en artikkel i Tindeposten, kom det inn ca NOK 60 000 kroner fra klubbens medlemmer og fra ekspedisjonsvenner fra Everest våren 2005.

Høsten 2006 besøkte jeg igjen Rolwaling sammen med familien. Da hadde følgende skjedd:

• Råbygget til ny lærerbolig sto allerede ferdig, og resten skulle bli ferdig innen skolen planlagt gjenåpning 1. mars 2007.
• Skolebøker og annet materiell var allerede innkjøpt og fraktet til Rolwaling.
• Vi inngikk en avtale med en lærer, Chhoki Sherpa, som kunne undervise i både lama (det lokale språket), nepali, engelsk, matematikk, historie og geografi.
• Vi inngikk en avtale med ytterligere en lærerstudent, Sonam Sherpa, som vi betaler 2 års lærerutdannelse for mot at han forplikter seg til å jobbe som lærer i 5 år etterpå – selvsagt mot full lærergodtgjørelse.
• Stiftelsen Rolwaling ble planlagt opprettet. Den skulle også etter avtale med lokalbefolkningen arbeide for følgende tiltak:
  • Helsestasjon
  • Installasjon av ovner i husene i Beding – både et viktig helsetiltak for å begrense røyken fra de åpne ildstedene og en måte å redusere forbruket av ved på. Røyken har ingen positiv betydning så høyt til fjells. 
  • Mikrokraftverk
  • Flomsikring og gjenoppretting av jordbruksareal i Beding.
• Firmaene Haakon Ellingsen AS og Akershus Eiendom AS besluttet å støtte prosjektet med betydelige midler fra både ansatte og selskapene.
• Flere enkeltpersoner tilsa sin støtte til prosjektet.

Dermed var det bare å gå i gang!